Forteller og synsvinkel

Det er en personal synsvinkel i boka. Det vil si at den er skrevet med en jeg-forteller. Vi opplever alt slik Doppler ser det. Det vi får vite om ulike personer, er ikke annet enn det Doppler vet. Vårt inntrykk av personene i boka får vi gjennom hans øyne. Et eksempel kan være da han får besøk av en innbruddstyv.

God kveld i stuen, sier jeg.

Han skvetter til, men summer seg.

Greit, sier han. Du trenger ikke å være redd. Jeg driver ikke med vold. Jeg skal gå igjen med det samme. Se, nå går jeg sier han og går mot verandadøren.

Kom bare inn, sier jeg og går inn på kjøkkenet og setter over kaffevann. (s. 72, 73)

Doppler ser på innbruddstyven som en venn, og bestiller gledelig en taxi til ham hjem. Senere i boka blir han provosert over en turgåer i skogen. Mosjonisten har egentlig ikke gjort noe galt.

Doppler blir et talerør for sine meninger. Han har holdninger til andre, og det de gjør. Uten disse holdningene ville det ikke blitt noen bok. Hans synspunkter kan være fæle, men fortellerformen gjør at vi får sympati med Doppler. Den medfølelsen ville vi ikke fått hvis det var en annen forteller. Vi kan ikke vite med sikkerhet at han alltid forteller sannheten. En subjektiv uttalelse behøver ikke være korrekt. Hvis det hadde vært en refererende forteller ville ikke boka ha fått samme effekt. Det ville vært liten forståelse for hvorfor Doppler velger å handle som han gjør.
Kilder
Lenke til bilde